Krig, krig, krig… Dette er en av flere tidløse antikrigsbøker av amerikanske forfattere på 60-tallet. Det skremmende er at boka trekker tydelige palleller mellom de alliertes bombing av Dresden i mars 1945, seinere napalm-bombingen av Vietnam og nå USA’s erklærte krig mot terror. Og slik synes det å fortsette…
Forfatteren var sjøl krigsfange i den tyske byen under de fryktelige dagene som drepte 135.000 mennesker. En unødvendig bombing som drepte flere mennesker enn atombomben over Hiroshima. Mirakuløst berget forfatteren livet i kjelleren under et slaktehus.
I stedet for å gjenfortelle grusomhetene slik utallige har gjort, blir hovedpersonen og antihelten Billy Pilgrim utstyrt med muligheten til å reise i tid og rom. Et snedig fortellergrep til å konfrontere leseren med bombingen mange ganger. Billy blir både observatør før og etter sin død, og alt innimellom. For det andre innføres science fiction, med glimt fra planeten Tralfamadore. Et paradis i motsetning til moder jord der krig og vold repeteres fra Kains brodermord. For det tredje krydrer han fortellingen med en dasj svart humor.
Billy overlever krigen, starter sitt borgerlige liv og skulle levd lykkelig alle sine dager som optiker og regelmessige Lions Club-møter… men han blir en person som trekker seg ut av samfunnet.
Denne lille boka er - som du skjønner - ingen logisk beretning, derimot full av forvirrende sprang og tankevekkere til alle ”hauker” som preker ”give war a chance, and than peace with honour!”.
Vonnegut avviser kritikerne med at det finnes ingen logisk krig – bare fasetter av et umenneskelig kaos.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar