"Veien til verdens ende" av Sigurd Hoel (1933)

(…) Midt i verden står Anders. Han står i midten av alt. Rundt omkring ham står alt det andre. Mor og far, Gorine og Embret og Andrea, Tora og Kari og Åse og Ket, sengen, puten, teppet og potten, muren og ovnen og slagbordet og den store klokken som står ved veggen i kjøkkenet hele dagen og sier An-ders! An-ders! (…)

Veien til verdens ende er barndomsskildringen som helt og holdent ser verden gjennom barnets øyne, og opplever verden ut fra hvordan den ser ut for en fire-femåring, og endringene fram til ungdomsårene.

Det finnes mange gode barneskildringer i norsk litteratur, og det er vanskelig å sette den ene foran en annen. Samtidige var Vesaas’ ”Det store spelet”, Haalkes ”Allis sønn” og Borgens ”Barnesinn”.

Men her følger vi Anders i hele hans verden, hans plass i søskenflokken, det å gjøre foreldrene til lags, bli misforstått og få ”kjeft”. Verden og gardfolkets prat er ikke alltid enkelt å forstå slik det fortoner seg fra plassen under kjøkkenbordet, langs bygdevegen og i drengestua. Historier som egentlig ikke egner seg for små ører blir til både sår og humoristisk lesing.

Boka er en vakker skildring av menneskesinnet, men i tillegg natur, barndomsopplevelser og sommerdager som vi alle har tatt del i. For Anders blir verden større og større, der den strekker seg fra fanget til Gorine og utover og bortover veien han ikke kan se enden på…

Boka ble skrevet i 1933 og sterkt påvirket av psykoanalysens teorier. Temaet er slett ikke utgått på dato, og kan også oppleves som lydbok!

Lån denne boken

Lån denne lydboken

Se flere bøker av forfatteren