- New York City, 1857. "Brodway stinker av søppel og hestepiss og parfyme. I gaten myldret det av hatter og kyser, og nede i søla virret kjøterne omkring som var de glemt igjen der av usle eiere."
Poeten og skrekkforfatteren Edgar Allan Poe har vært død i noen år, men leser du videre skjønner du at denne augustkvelden blir noe spesiell for Mr. Griswold. Påfølgende natt dør baptistpresten og litteraturkritikeren Rufus Wilmot Griswold av skrekklammelse. Hva er det som driver ham i døden og hvorfor?
Poe er først og fremst kjent som kriminallitteraturens far (Mordet i Rue Morgue), og Griswold var samtidig redaktør og forfatter. På mange måter var de i et gjensidig avhengihetsforhold eller i samme litterære kretsløp. Dette er en fortelling på flere plan, og jeg innbiller meg at Frobenius også er innblandet her. Han er jo sjøl en kontroversiell forfatter!
Denne boka handler også om en grusom liten djævel av en albinomannsling som forguder Poe, skaper grøsserdramatikken, skriver brev og dukker opp i de autentiske livene til Poe og Griswold. Han er sjølsagt oppdiktet og kalles her Samuel Reynolds. Det finnes mange hypoteser om hvordan Poe døde. Hans siste ord skal ha vært "Reynolds", men ingen biografer vet hvorfor han sa det.
Romanen veksler mellom Poe, Griswold og Samuels synspunkt. Det raser både en maktkamp og oppstår en fortrolighet mellom disse to personene, og de karateriserer hverandre som "litterær fusker", "notorisk utpresser", så plutselig "en gentleman" og i neste møte tilbake til beskyldninger om korrupsjon, taktikkeri og misunnelse. Ingen av de var søndagsbarn, skal vi tro forfatteren. Rammeverket er autentisk, og et sted kan du lese historiens mest gemene nekrolog, der Griswold beskriver Poe som utspekulert, sjalu, kynisk, bråsint og misunnelig - for å nevne noe.
Og i bakgrunnen lurer Reynolds som en en slags Alfred Hitchkock: "Jeg slepte henne inn i portrommet. Trakk sekken over henne. Hentet trillebåren. La noen løse planker over sekken. Jeg trillet henne ned til elven. Lempet henne inn i det gamle lagerskuret hvor jeg hadde samlet alt jeg trengte. Da jeg trakk henne fram sov hun fremdeles helt ubekymret så det ut til. Nå var hun min."
Noen ganger skriver Frobenius slik at det går kaldt nedover nakken som f.eks i (Latours katalog om Marquis de Sade). Da er det like godt å låse døra med en gang.
Poeten og skrekkforfatteren Edgar Allan Poe har vært død i noen år, men leser du videre skjønner du at denne augustkvelden blir noe spesiell for Mr. Griswold. Påfølgende natt dør baptistpresten og litteraturkritikeren Rufus Wilmot Griswold av skrekklammelse. Hva er det som driver ham i døden og hvorfor?
Poe er først og fremst kjent som kriminallitteraturens far (Mordet i Rue Morgue), og Griswold var samtidig redaktør og forfatter. På mange måter var de i et gjensidig avhengihetsforhold eller i samme litterære kretsløp. Dette er en fortelling på flere plan, og jeg innbiller meg at Frobenius også er innblandet her. Han er jo sjøl en kontroversiell forfatter!
Denne boka handler også om en grusom liten djævel av en albinomannsling som forguder Poe, skaper grøsserdramatikken, skriver brev og dukker opp i de autentiske livene til Poe og Griswold. Han er sjølsagt oppdiktet og kalles her Samuel Reynolds. Det finnes mange hypoteser om hvordan Poe døde. Hans siste ord skal ha vært "Reynolds", men ingen biografer vet hvorfor han sa det.
Romanen veksler mellom Poe, Griswold og Samuels synspunkt. Det raser både en maktkamp og oppstår en fortrolighet mellom disse to personene, og de karateriserer hverandre som "litterær fusker", "notorisk utpresser", så plutselig "en gentleman" og i neste møte tilbake til beskyldninger om korrupsjon, taktikkeri og misunnelse. Ingen av de var søndagsbarn, skal vi tro forfatteren. Rammeverket er autentisk, og et sted kan du lese historiens mest gemene nekrolog, der Griswold beskriver Poe som utspekulert, sjalu, kynisk, bråsint og misunnelig - for å nevne noe.
Og i bakgrunnen lurer Reynolds som en en slags Alfred Hitchkock: "Jeg slepte henne inn i portrommet. Trakk sekken over henne. Hentet trillebåren. La noen løse planker over sekken. Jeg trillet henne ned til elven. Lempet henne inn i det gamle lagerskuret hvor jeg hadde samlet alt jeg trengte. Da jeg trakk henne fram sov hun fremdeles helt ubekymret så det ut til. Nå var hun min."
Noen ganger skriver Frobenius slik at det går kaldt nedover nakken som f.eks i (Latours katalog om Marquis de Sade). Da er det like godt å låse døra med en gang.
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar