Det er en tid for alt...
Dette var den vakre sommerdagen i juli da ektemannen (Jo Ørjasæter) skulle rydde opp i ungskogen nederst i hagen. Uvøren som en ungdom klatret han opp i en stige for å komme bedre til med sagen. Han var i sitt ess. I dette huset og i denne hagen - hvor han hørte hjemme. Så falt han ned - og var død.
Slik skildrer forfatteren og kulturarbeideren Tordis Ørjasæter starten på den siste etappen i sitt liv. Og her kommer hun med en kort, usentimental og reflekterende framstilling av hverdagene i hennes liv. To mennesker som står hverandre nært, og hvor den ene er dømt til å dø først...
En tenker at dette blir tåredryppende sentimentalt og kjedelig, men nei da. Hun forteller om en venn som sa: "Jeg har ikke tenkt å dø uthvilt", og om hvordan hun gjorde det til sitt livsmotto. I en alder av 80 år spør hun seg om hvor lenge hun klarer å leve opp til en slik livsinnstilling.
Et annet sted priser hun "Nytt på nytt" med en glass vin, i en slags festrus over å kunne le igjen. Det er fristende å låne humorprofessor Arthur Arntzens underfundige ambisjon for alderdommen sett i et livslangt perspektiv: "Vi kommer inn i denne verden gråtende, mens alle står rundt å smiler. Når vi en gang skal forlate dette, skal vi gjøre det smilende med alle andre rundt oss gråtende".
Denne gamle damen har skrevet en interssant bok, og ved å velge tredjeperson får både hun og leseren avstand til temaet. Boka må gjerne leses sakte - litt over 100 sider - og etterpå kan du ringe besteforeldrene dine hvis du er så heldig å ha de i livet.
Lån denne boka
Sveinung H.
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar