Først handler dette om mennesker som elsker og lever nært hverandre, en kjernefamilie - mor, far og døtrene Elise og Henriette - deretter hvordan de voksne glemmer å se hverandre, følelser som tar fyr og resultatet som må bli sjebnesvangert for familien Wiik. En hjerteskjærende avslutning viser hvor alvorlige slike beskyldninger kan være når rettssamfunnet og media roper; "Korsfest! Korsfest!"
Karsten og Marianne er et lykkelig par. Uri beskriver forelskelsen og kjærlighetens gode kommunikasjon. Ypperlig språklig formidling. Så får paret to skjønne døtre. Foreldrene elsker barna sine, og Karsten er en drømmepappa. Marianne arbeider i bank, og Karsten er amanuensis ved høyskolen. Hun kommer fra en arbeiderklassefamilie, mens Karstens er vestkantfamilie, med karaktertrekk som liberal, sjølsikker, glad, usjenert, sjarmerende og veltalende. Kort og godt dannet!
Så dette kunne vel endt med ..."og så levde lykkelige"..., hadde ikke forfatteren med en genial omdreining iscenesatt ett ytterst ondskapsfullt trekk. Det er et verbalt angrep fra hustruens side som omfatter beskyldninger om utroskap, incest mm. Marianne har ikke noe bevis - bortsett fra hans sidehopp i andre kvinners grønne (s)enger - men derfra og til beskyldninger om å ha tuklet med småjentene blir noe helt annet. I tillegg sørger hun for å engasjere en "fundamentalistisk" forsvarsadvokat, som mener å vite sannheten. Han synes jeg ikke virker helt troverdig!
Det alvorlige temaet som tas opp i romanform av Helene Uri var også i toppaktuelt i media på tidlig 90-tall da Bjugnsaken ble kjent. Det var ingen tvil om skyld hverken blant rettskyndige medisinere og psykologer i sakene som kom for retten. Derfor ble flere dømt på sviktende grunnlag - stigmatisert i lokalsamfunnet for all evighet - tross for frikjennelse i ettertid.
Jeg ble irritert og provosert over hvordan Marianne manipulerer og organiserer. Det betyr vel at forfatteren lykkes med å fortelle en virkelighetstro historie. Boka bør kunne skape litt liv i diskusjonen om forholdet mellom menn og kvinner som har barn sammen.
Ja, alle burde lese denne boka.
Sveinung H.
Lån denne boka
Karsten og Marianne er et lykkelig par. Uri beskriver forelskelsen og kjærlighetens gode kommunikasjon. Ypperlig språklig formidling. Så får paret to skjønne døtre. Foreldrene elsker barna sine, og Karsten er en drømmepappa. Marianne arbeider i bank, og Karsten er amanuensis ved høyskolen. Hun kommer fra en arbeiderklassefamilie, mens Karstens er vestkantfamilie, med karaktertrekk som liberal, sjølsikker, glad, usjenert, sjarmerende og veltalende. Kort og godt dannet!
Så dette kunne vel endt med ..."og så levde lykkelige"..., hadde ikke forfatteren med en genial omdreining iscenesatt ett ytterst ondskapsfullt trekk. Det er et verbalt angrep fra hustruens side som omfatter beskyldninger om utroskap, incest mm. Marianne har ikke noe bevis - bortsett fra hans sidehopp i andre kvinners grønne (s)enger - men derfra og til beskyldninger om å ha tuklet med småjentene blir noe helt annet. I tillegg sørger hun for å engasjere en "fundamentalistisk" forsvarsadvokat, som mener å vite sannheten. Han synes jeg ikke virker helt troverdig!
Det alvorlige temaet som tas opp i romanform av Helene Uri var også i toppaktuelt i media på tidlig 90-tall da Bjugnsaken ble kjent. Det var ingen tvil om skyld hverken blant rettskyndige medisinere og psykologer i sakene som kom for retten. Derfor ble flere dømt på sviktende grunnlag - stigmatisert i lokalsamfunnet for all evighet - tross for frikjennelse i ettertid.
Jeg ble irritert og provosert over hvordan Marianne manipulerer og organiserer. Det betyr vel at forfatteren lykkes med å fortelle en virkelighetstro historie. Boka bør kunne skape litt liv i diskusjonen om forholdet mellom menn og kvinner som har barn sammen.
Ja, alle burde lese denne boka.
Sveinung H.
Lån denne boka
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar