En uvanlig "frisk" og "ny" fortelling av en ung debutant fra Levanger, N-Trøndelag. Han skriver konsekvent fragmentatrisk og en smule forvirrende; det er ingen kronologisk handling, scener følger hverandre uten logisk sammenheng, det er uklart hva som er fortid og nåtid, "virkelighet" og fantasier og forholdet mellom skikkelsene skildres stilisert og distansert. Så kan man si at det er forfatterens suverene valg, noe som ligner mye på bregreper og innholdet i "le nouveau roman" fra Frankrike på 1960-tallet.Bakteppet er likevel tydelige barndommsminner fra et besteforeldrehjem og et miljø hvor guttungen og hans familie tilbringer somrene. Gjengivelsen av bilder og de ulike sansningene er presise og noen ganger imponerende i detaljer.
-"Båten viklet seg ut som ei vifte bak oss, og greide så vidt å holde ut hele veien til land der de klasket døsig mot bergene og trakk seg tilbake. Jeg tenkte at lyden av motoren var den siste i verden, og at vi var et lite summende insekt i en bølgende åker på vei mot et hjem vi ikke lenger kjente". Forfatteren angir en mørk akkord... "moren hvisker inn i røret og smiler, man kan høre når noen smiler gjennom telefonen;" (...) Han står ute på altanet og roper at nå må vi alle følge med, han teller ned og plutselig skyter lyset opp i de snødekte trærne og jeg tenkte at skogen nå ble avslørt i et slags hemmelig overgangsritual, at det var noe her som den forsøkte skjule og jeg kunne ikke frigjøre øynene fra det, det var en spenning i bare det å se, som om det når som helst kunne tre et fantasidyr inn i bildet, en dypvannsfisk, en djevelrokke, en sverm maneter, eller et tropisk insekt, eller noe annet som bare fantes i fraværet av lys,"
Jeg leser også inn i fortellingen livets alle sider, gleder og sorg. Ikke minst det at døden innhenter oss alle, men noen alt for tidlig. Dette gjelder fortellerens søster og morfaren. Likevel ikke med overvekt på tristesse, men langt mer som en detaljistisk framstilling hvor leseren må frigjøre seg fra det grammatikalske riktige.
Det er stor kunstnerisk dristighet i formidlingen - impresjonistiske bilder - og forfatteren har lykkes med sitt prosjekt. Han lager en fortelling som tvinger deg som leser til å engasjere deg, observere og gi noe av dette tilbake til deg selv.
Jeg likte formen og innholdet og spår det vil komme mer spennende fra Eivinds penn...
Sveinung H.
Låne denne boka
